I dagens enhetsskole er det en gruppe barn som det ikke blir tatt hensyn til. Dette er barn som blir understimulerte, og en del av disse blir kraftig understimulerte.
Professor Martin Ystenes har sammen med 1. amanuensis Beate Ystenes laget et eget nettsted som tar for seg dette sorte og tildels skjulte kapittel i enhetsskolens historie. Nettstedet heter "Barn i nød!", og er brukt som kilde for denne artikkelen.
De barna vi snakker om, er intelligente barn. Det er disse som blir understimulerte i dagens enhetsskole. Enhetsskolen har ikke noe opplegg for dem. Som Ystenes skriver på nettstedet: "Tenk deg at ditt barn plutselig viser at det kan lese før fylte fem år. Det er to-tre år til barnet skal lære å lese på skolen. Noen leser aviser og bøker om astronomi før de begynner på skolen. Så skal barnet i et helt år plages med «ukas bokstav» som største intellektuelle utfordring."
Norske politikere ynder å skryte av hvor bra den norske enhetsskolen er. Kanskje den er ganske god for de fleste? Men noen faller utenfor. De som ikke har så lett for å lære enhetsskolens standardpensum, blir delvis tatt vare på med hjelpe- og spesialundervisning. For de intelligente barna finnes det ikke noe opplegg. De blir overlatt til seg selv.
Det er lite forskning på området. Problemet er kjent av noen forskere, men ingen tør å røre temaet fordi det er så politisk betent. En undersøkelse fra Sveits viser at 15-40 prosent av alle skolebarna kan regnes som normalt understimulerte, mens 1/2 prosent får alvorlige problemer på grunn av grov understimulering. Det er grunn til å tro at minst 400 personer fra hvert norske skolekull får ødelagt hele oppveksten, og noen ganger også livet sitt, på grunn av understimulering i enhetsskolen.
Martin og Beate Ystenes har også skrevet et innlegg om dette temaet i Aftenposten. Det kan leses her.
Under følger, etter tillatelse fra Ystenes, noen sitater som er hentet fra nettstedet "Barn i nød!". Sitatene er av ulike tidligere elever, eller deres foreldre, som ikke ble tatt på alvor av enhetsskolen.
Sønnen min kunne lese lenge før han begynte på skolen. Han hadde en bror som var fire år eldre, og til storebrors store fortvilelse ble han stadig rettet på av lillebror. Han kjedet seg under hele skolegangen. Han gjorde aldri lekser. Det skar seg da han kom på gymnaset. Han flippet totalt ut, og endte opp som narkoman. Heldigvis klarte han å ordne opp i livet. Etter to år på kjøret dro han til Oslo og tok artium som privatist - han tok altså eksamen i samtlige fag på en gang! Han kom derfor ut samtidig som sine kullkamerater, selv om han hadde kastet bort to år på narkotika. Nå har han en toppstilling i næringslivet, så det gikk bra til slutt.
Det var spesielt ille med én av mine favoritter, matematikk, fordi ukens arbeid stort sett var ferdiggjort i løpet av 20 minutter. Med et lite hefte med flere oppgaver var kanskje en time til unnagjort. Så fikk vi flinke ikke lov til å gjøre mer, for vi måtte ikke komme for langt foran de andre.
På min barneskole var det heller ikke særlig gunstig sosialt å være smart, så jeg husker godt hvordan jeg ofte gjorde meg dummere enn det jeg var slik at jeg ikke skulle bli upopulær.
Den gamle overlæreren der jeg gikk på barneskolen fikk flyttet meg opp et klassetrinn, så jeg har heldigvis ikke mer enn 8 års grunnskole. Først mange år senere fikk jeg via omveier høre at denne overlæreren hadde fått store problemer med sine overordnede i den kommunale skoleetaten på grunn av det han hadde gjort.
Jeg hørte helt klart med til dem som ble understimulert i forhold til evnene, spesielt av enkelte lærere. Jeg hadde god hukommelse, og kunne stort sett det jeg ble spurt om. Man skulle tro at det var populært, men nei. Jeg husker spesielt en uspiselig egalitarist av en lærer som kalte meg "Leksikon" i en hånlig tone når jeg svarte riktig Her var det ikke snakk om understimulering, men direkte motarbeidelse....
Det påfallende var at mens det var helt feil å være god i alle teoretiske fag, var det greit å være god i gym. Når vi skulle spille fotball, fikk de to flinkeste velge lag. Jeg og noen andre sto bestandig igjen til slutt. Tenk om vi hadde gjort det slik når vi skulle ha gruppearbeid i andre fag!
For å begynne med begynnelsen - dere kan selv tenke dere hvor utrolig dustete "matematikk"-undervisningen ble for meg når jeg allerede ved fire år og fire måneders alder enkelt løste i hodet - helt uten papir og blyant - regnestykker som f.eks. 24 x 60. (Min mor skrev ned med dato og det hele.) [Jeg kan ikke engang huske når jeg begynte å lese.] Så skal jeg altså som syvåring måtte bruke et helt år på regnestykker der svaret aldri overskrider 9... Jeg fikk utdelt en "Ekstrabok", og når både den og pensumboken var unnagjort, fikk jeg lov å bruke 2. klasse-boken - du verden, der gikk svarene på addisjonsstykkene opp i 27 og kanskje enda mer... Men det var iallfall ett hakk mindre kjedelig. Så, når 2. klasse starter, tvinges jeg til å regne hele 2.klasseboken på nytt!!
